A garden of love

I dag har jeg fått vite mye om Oldemor som jeg ikke visste fra før. Den snille, gjestfrie damen var ikke bare utrolig hyggelig og søt, men hun var også utrolig engasjert. Hun var blant annet med å stifte kvinnenes bondelag, og jeg er utrolig imponert over historiene fra krigen. Dette gir meg bare mer lyst til å engasjere meg for både rettferdighet og andre saker, og samtidig vil jeg være den beste personen jeg kan utenom.



Vi var også en tur til det gamle, grønne huset hun bodde i tidligere. Med stor innlevelse ble det laget blomsterkranser og buketter - akkurat slik vi gjorde når vi var mindre og satt i den gamle hagen og spise rabarbra med sukker.



"Vet du hvorfor jeg vil at vi skal pynte treet med blomster?"
"Nei?"
"Fordi Oldemor er død og det er hennes tre..." 
- Tremening, 5 år



 

En dag av ti uker

Det har gått en dag. En dag av ti uker. Jeg vil egentlig ikke høre noe om det, men samtidig suger jeg til meg hver minste lille bit av informasjon jeg kommer over. Istedenfor å følge med på norsk og naturfag gikk skoledagen til å følge rettsaken live mens klumpen i halsen vokste seg større og større. Skulle ønske jeg kunne forsvinne og komme tilbake når mannen som drepte en av en av de gode, unike vennene mine har fått sin dom.

Nå skal jeg ut å lufte tankene. Det skal dunke i bakken under meg mens trærne glir forbi. Det skal gå så fort at beina har problemer med å holde følge, og når jeg snubler skal det føles som å fly. Akkurat i det øyeblikket jeg tenker at "dette kommer til å gjøre vondt", skal føttene lande under meg, og jeg skal løpe like fort og ustødig videre.




Ikkje ta det så tungt, eg e glad i deg!

Da jeg og Amalie opprettet denne bloggen var planen å skrive en blogg om skøyerstreker, tull og masse glad-humør (og selvfølgelig skulle vi innta topplisten med storm). Egentlig skulle jeg skrevet om sommeren min, Ekstremsportveko på Voss, sene kvelder med grilling, venner og andre kjekke opplevelser. Dessverre er det en hendelse som overskygger alt dette.

Jeg har lenge hatt lyst å skrive om det. Skrive som terapi, skrive fordi det er så mye jeg vil si. Likevel finner jeg ikke de riktige ordene og når jeg først finner noen, strekker de ikke til.

Etter tre år i samme klasse og som nære venner på ungdomsskolen var overgangen stor når vi plutselig ikke skulle gå i samme klasse lenger. Jeg husker hvor glad jeg ble hver gang jeg så deg etter dette, enten tilfeldig på bussen, i byen eller planlagt. Da skjønte jeg plutselig hvor mye jeg hadde savnet deg. Latteren og smilet kunne lyse opp dagen, om ikke uken, til hvem som helst, og du hadde alltid noe positivt og komme med. Lett og snakke med var du også.


Verdens beste klasse!

Jeg husker en av de siste samtalene våre. Vi snakket om livet etter døden og hvordan sjelen lever videre. Vi lo og skjønte ikke helt hvordan noen kunne tro på noe sånt. Nå håper jeg, mer enn noen gang, at vi tok feil. Kanskje det er dette lille håpet som får meg til å skrive til deg og ikke om deg.

Jeg savnet deg tidligere, men det var alltid i visshet om at jeg snart skulle få se deg igjen. Jeg kom til å møte deg på bussen en dag, vi skulle planlegge at vi skulle finne på noe, mens vi lo av at vi aldri kom til å gjøre det. Nå savner jeg deg så mye at det gjør vondt, og sannheten blir slått i trynet på meg og alle andre som savner deg hele tiden. "Spør om Tarald også blir med da! Nei..."  Det gjør like vondt hver eneste gang.


Koselig bilde fra en koselig dag!

Jeg er så lei meg for alt vi skulle gjøre, men aldri fikk gjort. Vi skulle seile ned Bruviksdalen på akebrett, vi skulle gjenoppta kokkekunstene våre fra heimkunnskapen og lage verdens beste lasagne, du skulle lære meg og like grøt, vi skulle reise rundt på fotballkamper, både i Norge og utlandet, vi skulle se ferdig The Hills Have Eyes-filmene... Jeg kunne fortsatt i en evighet. Jeg skulle også vise deg at musikksmaken min hadde forbedret seg en hel del etter ungdomsskolen! Du hadde blitt stolt, men kanskje ikke heeelt fornøyd enda!

Selv om jeg er lei meg for alt vi ikke fikk gjort, er jeg utrolig glad for den tiden jeg fikk kjenne deg. Du er nok det mennesket som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av de fem årene vi har vært venner. Du har fått meg til å engasjere meg, til å stå for det jeg mener selv om alle andre er uenige og ikke minst har du fått meg til å le så utrolig mye! Jeg har så mange gode minner med deg at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg kan i alle fall si at et minne er godt foreviget som et arr på kneet mitt etter at vi løp etter en ball gjennom gangene på skolen og du plutselig ropte "skulderpreeeeess" og smelte meg inn i veggen. Rett etterpå klarte du å selge verdens styggeste pepperkakehus (eller pepperkakehaug) som blant annet jeg og Ragnhild sto for lagingen av for hele 400 kroner! Det sier litt om engasjementet ditt og hvordan du påvirket folk!


Hvem andre kan selge DETTE for 400 kroner?

Når jeg sitter her og skriver dukker det bare opp flere og flere minner. Jeg vet ikke helt hvilke jeg skal skrive om, men jeg lurer veldig på hvem som skal hjelpe meg å mobbe Marie og "fortauene" på Hamre fremover (høhø, mange, men det var du som var flinkest), hvem som skal sende lange, fine nyttårsmeldinger til meg og hvem jeg skal telle dager til bursdagen min med? Hvem skal få meg med på idiotiske ideer som å løpe fra sentrum til stadion bare fordi bussen er kjedelig, og gå ned igjen av samme grunn for så å miste siste toget hjem? Og hvem skal sende meg melding hver gang jeg er syk og si at jeg mangler E-stoffer og at jeg blir frisk igjen dersom jeg tar meg en brus og litt smågodt?


"Jeg er på gruppe med deg Stine! Vi trenger en smart og en som kan tegne. Du tegner!"

Jeg angrer på at vi ikke tok oss tid til å fullføre det vi skulle gjøre. Nå er det for sent. Jeg vet i alle fall at en dag skal jeg ake ned Bruviksdalen mens jeg tenker på deg, jeg skal lage lasagne til Tonje mens hun skryter av kokkekunstene våre og jeg skal til og med tvinge i meg en skål meg grøt på julaften!

Har en veldig fin film av deg forresten. Fra 18 årsdagen til Morten der jeg lot vær å komme fordi jeg var sliten.
"Hei, Stine! Vi e sint på deg.. Men ikkje ta det så tungt, eg e glad i deg!"
Vet ikke om jeg sa det, men jeg er glad i deg også! Så veldig også...


Juleavsluttningen i 10.klasse. Klar for ferie!

"Troen på livet vårt, menneskets verd"
Begravelsen din var så fin. Det var så utrolig mange mennesker der og alle hadde så mye fint å si om deg. Både politisk og personlig inspirerte du utrolig mange mennesker, og som de sa; "Tarald var allergisk mot rasisme og urettferdighet". Norge har mistet mye. Du og Tore var noen av de som virkelig kunne forandret verden.

Du hadde visst hva du skulle sagt i en situasjon som dette. Du hadde sagt noe fornuftig som kunne fått oss til å skjønne, og du hadde sagt noe trøstende som fikk oss til å smile igjen. Men nå er det du som er borte, og vi må selv tenke fornuftig og trøste hverandre.



Jeg savner deg så altfor, altfor mye! 



 







Amalie og Stine
To jenter på 18 og 19 år fra Bergen!
Legg oss til som venn!

ARKIV

Juni 2012 Mai 2012 April 2012 Mars 2012 Februar 2012 Januar 2012 November 2011 Oktober 2011 September 2011 August 2011 Juni 2011

KATEGORIER

Blogg DIY Foto Hobby Hverdag Klær og sånt Konkurranse Musikk Musikk fra A-Å Reiser Russetid Samfunn Sammenkomster Tankespinn Trening og kosthold Underholdning Video

VI LESER

Annika Berglihn Frekke Sekker Ida Im Fancy Ine June tegninger Keiko Lynn Line Marthe Mira Jakobsen Sara Stine Superkul Tirill Tuula



bloglovin